Fjesboka og meg

         For tredje gang har jeg fått en email med oppfordringa ”Bli medlem av Facebook sammen med meg.” Og for tredje gang kommer henvendelsen fra et menneske jeg ikke har møtt, men riktig nok har hatt kontakt med – via email.

         Som før inneholder emailen ei liste over ”Andre du kanskje kjenner på Facebook”. Ni personer i alt – tre som jeg har truffet og kjenner, fem som jeg har utveksla email med, og så et totalt ukjent menneske. Litt googling viste at den ukjente var ei indisk skuespillerinne. Takk for komplimangen, Facebook, men jeg kjenner ikke henne og hun kjenner ikke meg,

         Jeg har aldri søkt etter noen av de ni på Facebook, faktisk har jeg aldri gjort søk der. Likevel plukker altså datasystemene til Facebook ut – blant millioner av medlemmer – noen personer som jeg ”kanskje kjenner” og får treff i åtte av ni tilfeller. Sjansen er egentlig nær null, og jeg undres: Hvordan får de det til?

         Det finnes sjølsagt bare ei forklaring: Facebook har lagra søk som de åtte har gjort for å se om jeg er fjesbokmenneske (jeg nekter fortsatt å tro at den indiske dama har sjekka om jeg er medlem der, hun nok bare tatt med som agn på kroken). Men lagring av søk – er det lovlig? Tror ikke det. Facebook gjør det likevel rimelig opplagt.

         Hvorfor jeg ikke overgir meg og legger ut trynet mitt i fjesboka? Mange grunner til det. Dersom noen vil ha tak i meg, er jeg lett å finne på nettet. Et google-søk fører til nettstedet mitt på hundrevis måter, der ligger mailadressen åpent på flere sider. Fjeset mitt er også godt synlig, for den saks skyld, i tilfelle den indiske jenta skulle være interessert.

         Enn hvis jeg sjøl vil ha tak i en person, vil ikke fjesboka da være til stor hjelp? For mange, sikkert, men ikke nødvendigvis for meg. Sist høst bestemte jeg meg for å spore opp den tretti andre i klassen jeg gikk i på lærerskolen. Da hadde kontakten vært brutt i tjue år.

Etter noen dager hadde jeg ei liste med 22 som levde og åtte som var gått bort. De aller fleste fant jeg ved hjelp av søk på internett, også de døde. Det ville ikke nytta å bruke Facebook, for med ett unntak hadde ingen konto der, viste det seg etterpå. Med andre ord, dersom jeg hadde antatt at den som ikke finnes på fjesboka, ikke finnes i det heile tatt, da ville resultatet blitt både magert og misvisende.

Å neida, sier tilhengerne av fjesboka, når alle er blitt medlem, da kan man finne hvem det skal være der. Men ingenting har evig liv på nettet, verken programmer eller nettsteder. Alle er med i fjesboka den dagen alle einebærene er modne, antar jeg. Ikke før. Men mine grunner for å holde meg unna er likevel andre.

For det første: Jeg vil ha kontroll med tida mi. Det er lett å bli slave av fjesboka, og da går tida til å vente og å sveipe innom alle ”vennene” (her brukt i den utvida betydninga til fjesboka).

For det andre: Jeg vil ha best mulig styring med rettighetene mine. Sjølsagt kan alle fritt kopiere fra nettstedet mitt, men eiendomsretten er fortsatt min, blant annet etter åndsverksloven. Laster jeg opp noe på Facebook, gir jeg samtidig fra med disse rettighetene. ”Del på Facebook” står det i nettavisene. Det burde heller stå ”Gi bort til Facebook”.

For det tredje: Jeg vil skjerme identiteten min mest mulig. Okei, alt for mye om meg kan allerede spores på internett, men jeg vil ikke gjøre jobben lettere for identitetstyvene.

Jeg slår meg altså til ro med å ha ingen ”venner” på Facebook. Dermed blir jeg med i en ny pariakaste, om jeg tolker nettavisene rett. At nettstedet mitt besøkes av mange tusen personer hver måned, duger ikke som popularitetsmål, det er ikke synlig uten videre. At jeg har skrevet over et dusin bøker som er solgt i tusentall, teller heller ikke. Det er ikke synlig på Facebook.

Greitt, det er lettvint for nettavisene å sjekke antall venner i fjesboka. Men er det et godt mål for popularitet? Er det ikke slik at interessegrupper forlengst har oppdaga at ei side på Facebook lett får oppmerksomhet? I så fall betyr det at i mange tilfeller er populariteten både styrt og fabrikkert.

Hva blir framtida til fjesboka, med eller uten meg? Sannsynligvis blir den danka ut av neste sosiale medium, slik den sjøl konkurrerte ut tidligere varianter. Neida, jeg kommer ikke til å stå på sidelinja og godte meg. Til det har alt for mange hatt god nytte av fjesboka. Men altså ikke jeg.