Digitale elfenbenstårn

         I det siste har jeg begynt å lure på om stadig flere konserner bygger elfenbenstårn og trekker en digital stige opp etter seg. Eller at de lager digitale labyrinter som fører deg på vidvanke og ikke til målet.

         Et eksempel: For et år siden kjøpte jeg en heimeserver, laga av verdens største pc-produsent, og tilhørende programvare fra verdens største på sånt. Med i pakka fulgte virusbeskyttelse fra en av verdens største på det området igjen.

         Systemet gjorde jobben uten knirk bortsett fra mas hver måned om at gratistida for virusprogrammet ikke varte evig. Men jeg hadde ledige lisenser til et annet program, og tenkte å installere det i tidens fylde. Dessuten bruker jeg serveren bare til backup, ikke som reir for et domene.

Etter nøyaktig et halvt års drift sa imidlertid virusprogrammet takk for seg, men stengte samtidig porten til serveren da det gikk ut på dato. Det er ikke lenger mulig å logge seg inn der, ingen virusbeskyttelse, fy og fy. Jeg ser at backup’er blir tatt, men kan verken administrere dem eller gjøre en restore. Alt sånt må gjøres fra pc-ene.

Så begynte moroa.

Jeg prøvde å få hjelp hos – i tur og orden – dem som laga serveren, serverprogrammet og virusprogrammet. Først leita jeg etter support på nettet. Der fant jeg ingen mailadresser ”to whom it may concern”, bare menyer med alternative valg, nesten et arkadespill med mange nivåer. Men til slutt sto jeg uten alternativer som dekte mitt problem.

Kunnskapsbaser neste. Informasjonen var overveldende, alle de store problemene så ut til å være grundig belyst, bare ikke min lille, men like fullt irriterende stein i skoen. Så prøvde jeg ”forums”, der de tre gigantene i praksis lar folk løse problemer for hverandre. Billig og enkelt. Bare det at jeg fikk aldri svar som ga hjelp, kanskje fordi problemet mitt faller mellom tre stoler.

Neivel, men alle konsernene har kontor i Norge, så jeg prøvde å ringe dit. Samme sak, arkadespillet på nytt. En kjølig-hyggelig datastemme ga meg valg etter valg, men til slutt fikk jeg en kort beskjed, ”dessverre, vi gir ikke support på sånt”, og så sto jeg på gata igjen.

Joda, jeg prøvde å jukse, gjorde et ”galt” valg et sted i løypa og fikk snakke med en levende person etter å ha hørt ei stund på blikkboksmusikk. Hun ga meg et annet nummer, men også det var døra inn til en labyrint som endte på gata.

Har jeg bare hatt maksimal uflaks, eller viser disse eksemplene en trend? Et eksempel til. For noen dager siden måtte jeg ta kontakt med firmaet som fyller tv-skjermen med ørten kanaler. Nettstedet deres er både stort og vakkert, men jeg klarte ikke å leite opp en mailadresse der. Jeg skulle nemlig sende ei skanna kvittering for at lisens var betalt.

Men jeg fant et telefonnummer, og denne gangen var det lett å finne ei løype fram til et menneske. Det gjaldt jo penger. Jeg spurte kundekonsulenten om en mailadresse jeg kunne bruke, og han sa ”et øyeblikk”. Etter mange øyeblikk kom han tilbake: ”Beklager, men det har vi visst ikke.” Firmaet skal være Nordens største på sitt område, ifølge nettstedet deres.

Men det finnes unntak. Et par hyllebærere i en kontorreol ga etter for alder og vekt, og spydde lasta ut over golvet. Jeg måtte ha nye hyllebærere, men typen er spesiell. Reolene er kjøpt lokalt, forretninga har imidlertid skifta til ny kjede, og den fører ikke det merket.

Fabrikanten er dansk og stor, med norsk hovedkontor – uten mailadresse, sjølsagt. Heldigvis, det danske hovedkontoret har ikke stengt denne døra. Jeg sendte en mail med skanna kopi av monteringsbeskrivelsen for å vise hva jeg trengte, og før dagen var gått, kom svaret: ”Vi sender deg nye hyllebærere til alle dine hyller. Gratis.”

Denne solskinnshistoria til tross, det ser ut som de store konsernene bruker digitale metoder for å skjerme seg, offisielt for å unngå spam og virus, men egentlig for å unngå at mas og gnål når opp til elfenbenstårnet deres. Det var vel ikke meininga med datarevolusjonen?

Tilgjengelighet er visst i ferd med å bli umoderne og mangelvare. Og hva privat sektor gjør i dag, gjør ofte offentlig sektor i morgen. ”Velkommen til NAV. Tast 1 for ditt, 2 for datt osv.” Og noen valg seinere står du i bakgården.

Fjesboka og meg

         For tredje gang har jeg fått en email med oppfordringa ”Bli medlem av Facebook sammen med meg.” Og for tredje gang kommer henvendelsen fra et menneske jeg ikke har møtt, men riktig nok har hatt kontakt med – via email.

         Som før inneholder emailen ei liste over ”Andre du kanskje kjenner på Facebook”. Ni personer i alt – tre som jeg har truffet og kjenner, fem som jeg har utveksla email med, og så et totalt ukjent menneske. Litt googling viste at den ukjente var ei indisk skuespillerinne. Takk for komplimangen, Facebook, men jeg kjenner ikke henne og hun kjenner ikke meg,

         Jeg har aldri søkt etter noen av de ni på Facebook, faktisk har jeg aldri gjort søk der. Likevel plukker altså datasystemene til Facebook ut – blant millioner av medlemmer – noen personer som jeg ”kanskje kjenner” og får treff i åtte av ni tilfeller. Sjansen er egentlig nær null, og jeg undres: Hvordan får de det til?

         Det finnes sjølsagt bare ei forklaring: Facebook har lagra søk som de åtte har gjort for å se om jeg er fjesbokmenneske (jeg nekter fortsatt å tro at den indiske dama har sjekka om jeg er medlem der, hun nok bare tatt med som agn på kroken). Men lagring av søk – er det lovlig? Tror ikke det. Facebook gjør det likevel rimelig opplagt.

         Hvorfor jeg ikke overgir meg og legger ut trynet mitt i fjesboka? Mange grunner til det. Dersom noen vil ha tak i meg, er jeg lett å finne på nettet. Et google-søk fører til nettstedet mitt på hundrevis måter, der ligger mailadressen åpent på flere sider. Fjeset mitt er også godt synlig, for den saks skyld, i tilfelle den indiske jenta skulle være interessert.

         Enn hvis jeg sjøl vil ha tak i en person, vil ikke fjesboka da være til stor hjelp? For mange, sikkert, men ikke nødvendigvis for meg. Sist høst bestemte jeg meg for å spore opp den tretti andre i klassen jeg gikk i på lærerskolen. Da hadde kontakten vært brutt i tjue år.

Etter noen dager hadde jeg ei liste med 22 som levde og åtte som var gått bort. De aller fleste fant jeg ved hjelp av søk på internett, også de døde. Det ville ikke nytta å bruke Facebook, for med ett unntak hadde ingen konto der, viste det seg etterpå. Med andre ord, dersom jeg hadde antatt at den som ikke finnes på fjesboka, ikke finnes i det heile tatt, da ville resultatet blitt både magert og misvisende.

Å neida, sier tilhengerne av fjesboka, når alle er blitt medlem, da kan man finne hvem det skal være der. Men ingenting har evig liv på nettet, verken programmer eller nettsteder. Alle er med i fjesboka den dagen alle einebærene er modne, antar jeg. Ikke før. Men mine grunner for å holde meg unna er likevel andre.

For det første: Jeg vil ha kontroll med tida mi. Det er lett å bli slave av fjesboka, og da går tida til å vente og å sveipe innom alle ”vennene” (her brukt i den utvida betydninga til fjesboka).

For det andre: Jeg vil ha best mulig styring med rettighetene mine. Sjølsagt kan alle fritt kopiere fra nettstedet mitt, men eiendomsretten er fortsatt min, blant annet etter åndsverksloven. Laster jeg opp noe på Facebook, gir jeg samtidig fra med disse rettighetene. ”Del på Facebook” står det i nettavisene. Det burde heller stå ”Gi bort til Facebook”.

For det tredje: Jeg vil skjerme identiteten min mest mulig. Okei, alt for mye om meg kan allerede spores på internett, men jeg vil ikke gjøre jobben lettere for identitetstyvene.

Jeg slår meg altså til ro med å ha ingen ”venner” på Facebook. Dermed blir jeg med i en ny pariakaste, om jeg tolker nettavisene rett. At nettstedet mitt besøkes av mange tusen personer hver måned, duger ikke som popularitetsmål, det er ikke synlig uten videre. At jeg har skrevet over et dusin bøker som er solgt i tusentall, teller heller ikke. Det er ikke synlig på Facebook.

Greitt, det er lettvint for nettavisene å sjekke antall venner i fjesboka. Men er det et godt mål for popularitet? Er det ikke slik at interessegrupper forlengst har oppdaga at ei side på Facebook lett får oppmerksomhet? I så fall betyr det at i mange tilfeller er populariteten både styrt og fabrikkert.

Hva blir framtida til fjesboka, med eller uten meg? Sannsynligvis blir den danka ut av neste sosiale medium, slik den sjøl konkurrerte ut tidligere varianter. Neida, jeg kommer ikke til å stå på sidelinja og godte meg. Til det har alt for mange hatt god nytte av fjesboka. Men altså ikke jeg.

Stakkars tapere

         Aviser både på papir og nett er i utakt med seg sjøl. Eller kanskje rettere: Sportsredaksjonen er i utakt med resten av staben. Det gjelder behandlinga av taperne. I samfunnet utafor idrettsbanen kan tapere bli framstilt som helter. Kanskje ikke så dumt, vinnere får ofte mye gratis og ufortjent nettopp fordi de vinner.

         Taperne på idrettsbanen straffes langt hardere. De får gjerne verbale steiner på børa og går lutrygga til garderoben etter nederlaget. Særlig tydelig er dette fenomenet når to lag kjemper om seieren, som for eksempel i et fotball-VM. Da skrives det ofte langt mer om taperne enn om vinnerne. Det selger vel best.

         En gang i tida dreide sportsjournalistikk seg om det som skjedde på banen, det idrettslige. Nå dominerer det utenom-idrettslige i spaltene. Det er også et trekk ved utviklinga. Men mye foregår i språket.

         Et eksempel: Tidligere var verbet utklasse mest brukt for å beskrive en overlegen seier. Det betyr å være i en klasse for seg, altså et rimelig objektivt uttrykk. Det sier i hvert fall noe om forholdet mellom prestasjonene.

         I idrettsspråket er slitasjen på ord og uttrykk sterk. Utklasse brukes svært sjelden i dag, det er lenge siden ”knuse” blei ordet for en overlegen seier. Det er en langt mer brutal måte å si det på. Å knuse beskriver ei fysisk handling, en som knuser og en som blir knust. Objektiviteten er tynn.

         Nå er det ikke lenger nok å antyde at taperen blir lemlesta, i overført betydning. Knuse er i ferd med å bli en klisje, et utslitt uttrykk. Nederlaget er nå havna på det moralske planet.

         Noen eksempler fra fotball-VM 2010: Etter tapet mot Sør-Afrika blei Frankrike kalt et ynkelig lag, mens de italienske spillerne fikk merkelappen stakkarslige etter å ha tapt for Slovakia. Men de vanligste ordene i øyeblikket er ydmyke og skam. I tillegg får vi ofte vite at taperen fortjente å tape. At nederlaget dreier seg om bare et enkelt mål, spiller ingen rolle. Tapt er tapt.

         En gruppe journalister er altså tilsynelatende blitt moralske dommere som deler ut skam og ydmykelser med raus hand. Men egentlig svinger de den moralske ordpisken for å få flere lesere. I samme slengen påvirker de imidlertid språkbruken til leserne, ikke minst de som hakker på tastaturet og sender inn en kommentar. Og kanskje finner på nye ord og uttrykk.

Stakkars tapere ...

Brutaliseringa av samtalen

          Innlegg i en nettdebatt etter at Ghana kom seg til åttendedelsfinalen i fotball-VM2010 (”Ghana – dette stinker!”):

– Ghana videre etter to kamper med et straffemål i hver kamp. Serbia snytt for straffe på slutten ... Tror det er et par dommere som er en formue rikere etter dette ...

– Skitsnakk!!!! Ghana spiller vakker fotball og fortjener virkelig å gå videre!

          Og en til etter at Serbia tapte (”Ja da kem gir faen”):

– De røk ut. HELT fantastisk, for et nazi lag.

– Tipper laget ditt, Gaza FC ikke kvalifiserte seg. Du er en idiot.

          Dette er tilfeldig valgte eksempler på en tilfeldig dag (24.06.2010). Det finnes både langt flere og langt sterkere innlegg. Jeg har ikke plukka dem ut for å latterliggjøre innholdet, men for å få fram trekk jeg synes er interessante. Her er noen:

1. Mistenkeliggjøring: Dommere har latt seg bestikke.

2. Urimelig påstand: Serbia er et nazi-lag.

3. Irrelevant argument: At Gaza FC ikke kvalifiserte seg.

4. Moralisering: Ghana fortjener å gå videre.

5. Personangrep: Skitsnakk. Du er en idiot.

          Eksemplene er henta fra diskusjoner etter fotballkamper, det kan forklare noen av trekkene. Men de dukker opp også i andre nettdebatter. Her er tre innlegg etter et oppslag i ei nettavisa VOL (Vesterålen OnLine) om heising av sameflagg 17. mai 2005:

 ” same flagg

er det snart ikke nokk med samiske navn og skjilting over alt. jeg er lut lei dette tullet fra samenes og ellers utlenningers sin side. vær glad og takknemmelig forr att dere for være i vårt land sørn ikje utnytt denne friheten slik det gjøres nå. det er till og med samiske nyheter og annet samisk tv på nrk og dette betaler vi somm er norsk nrk lisens forr. nortid skall dette tullet ta slutt. det er tråssalt våre nordmenn sine skatte penger somm blir brukt till alt dette våsett. er det denn dag i dag og vente att vi er en stor nasjon rasister her i vårt land. innse det dette er norge ikke same land eller iraq eller va nå slakks svartens land somm skulle finne på noe så teit. prøv og gjør dette med sverge eller russland he he da ber dere omm krig. norge er norge og bare norge. heia norge !!!! hurra!!!! forr bare norge !!!!!!!.”

 ” Typisk

Har fulgt med på debattene gjennom flere år her på VOL, og det er da veldig påtagende at de fleste debatter hvor Borgos deltar, og hvor han får notbør, så hevder han at motparten enten er historieløs eller mangler kunnskaper. Når skal den ”allviteren” forstå at han ikke er noen guru som sitter med hele sannheten??”

 ” Sameflagget

Ser at det fortsatt er diskusjon om dette flagget. Sendte inn et inserat torsdag som jeg regner med ble refundert da jeg fortalte sannhetene om dette folket (samene). Har tross alt bodd og virket i Finmark i en mannsalder og sett hvordan de krever og krever uten å yte noe selv til samfunnet. Har det ikke vært nordmenn der nord så har hele det samiske folk vært under torva da de ikke er istand til å brøfø seg selv. At Borgås mener det er manglende kunnskaper hos dem som har reagert som er årsaken, så vil jeg bare spørre hvor Borgås har fått sine kunnskaper?”

          Innleggene i denne debatten rommer stort sett de samme trekkene som preger sitatene fra fotballdebattene. Sett under ett har de dessuten et to andre fellestrekk.

For det første, innleggene er tydeligvis skrevet på sparket, nærmest i affekt. De kommer rett fra levra, som det heter. Nettdebatten er et svært kjapt medium, det kan være litt av forklaringa. Du leser et innlegg, reagerer spontant og skriver et motinnlegg. Få minutter etter er det på plass, med mindre en moderator finner grunn til å stanse det (se siste sitat) eller kanskje endre teksten.

Moderatoren skal altså moderere, det vil si mildne eller dempe. Det gjelder sjølsagt innholdet i de enkelte innleggene, moderatoren skal ikke styre debatten. Dermed ligger alt til rette for det andre fellestrekket.

Meiningsutvekslinger kan sorteres langs en akse etter hvordan de foregår og hva som er målet. I det ene ytterpunktet kan vi plassere drøftinger. Ordet drøfte betyr egentlig å skille agner og rusk fra kornet, og det viktigste målet for ei drøfting er nettopp å finne fram til kjerna eller hovedpoenget i saka.

De fleste husker vel stiloppgaver der tittelen begynte med ”Drøft det eller det”. Målet var å komme fram til større klarhet om et emne. Slike oppgaver er også ei trening i å debattere.

Så kan vi plassere krangel et stykke bort på aksen. Krangle betyr å gjøre kronglet, det vil si kroket og vridd. Målet er ikke lenger å komme fram til større klarhet, men å ”vinne” en diskusjon. Å ha rett blir underordna, målet er å få rett. Men sjølsagt, det er gradvise overganger fra drøfting til krangel og ikke noe skarpt skille mellom dem. Og begge er dialoger med argumenter.

Hvor skal vi plassere innleggene jeg har plukka ut fra nettdebattene? Både dialog og argumenter mangler i stor grad, det heile minner mer om to parter på hver sin banehalvdel, der begge prøver å slå motstanderen. Denne typen verbale slåsskamper er sjølsagt ikke noe nytt, de har alltid foregått. Men nå har de inntatt det offentlige rommet med hjelp av internett. I mangel av et bedre uttrykk kaller jeg det ei brutalisering av samtalen.

Mange hevder at det er ei demokratisering av internett når flest mulig slipper til med sine meininger. Jeg er ikke uenig i det, men da må man ikke forveksle kvantitet med kvalitet, og man må holde øye med hvilken vei utviklinga går.

Jeg var blant de mange som rømte fra Usenet da flere diskusjonsgrupper bokstavelig talt blei kuppa av ”støysendere”. Der gikk utviklinga fra galt til verre. Så ille er det ikke på internett, men det er ytterst få diskusjonsfora der jeg fortsatt deltar.

Det er mulig at brutaliseringa av samtalen er et forbigående fenomen, at kvaliteten på diskusjonene vil heve seg etter hvert. Men hvem skal heve den? Og hvor lang tid vil det ta? Vil det være mulig å motvirke de kreftene som ønsker å ha nettdiskusjonene som sin heimebane?

Dette sluttinnlegget i flaggdebatten gjør meg pessimistisk. Legg merke til det siste avsnittet. Det avslører mye.

 ”Den norske injurielovgivningen og rasismeparagrafen har jo en slik ordlyd at en kan jo snart ikke være uenige om noe som har med utlendinger å gjøre. Med loven skal en tvinges til taushet. At utlendinger offentlig står frem i media, eller for den saks skyld skriver bok om ”de norske jævlene” har ikke så mye å si. Den veien er vist alt lovlig.

Til Borgos vil jeg si: En trenger ikke mer kunnskap enn den enkelte har enten en er for eller mot å heise det samiske flag 17. mai. Dette handler ikke så mye om kunnskap, men mest om politisk oppfatning.”